Egentlig hadde vi planlagt å dra til Tyrell Bay på øya Carriacou. Men mens vi har tatt opp ankeret i Clifton på Union Island kom en melding fra Via om vi skulle møtes på Sandy Island. Det ligger på vei mot Tyrell Bay og vi har jo 24 timer før vi må sjekke inn i Grenada. Sandy Island er et naturreservat og man har ikke lov å kaste ankret. Heldigvis er det noen ledige bøyer og vi tar en ikke så langt fra Via. Med gummibåt og snorkle-utstyr kommer vi frem til selve øya, som er flat, mer lang en bred. På yttersida er det stein og skjell hvor bølgene blir kastet mot land. For en del år tilbake har Sandy Island nesten forsvunnet i en hurricane men har selv bygd seg opp igjen i årene etter. Palmene ble plantet fra lokalbefolkningen og det har blitt et lite paradis. Det er nesten ingen vind og vi ligger stille og rolig her. Dyreliv finnes også: mange pelikaner, fregattfugl, terne og masse forskjellige fisk i alle mulige farger. Vi hadde en utrolig flott kveld i lag med Kathrin, Jörg og Vincent fra Via.
Via på Sandy Island
Vi startet tidlig neste morgen for å komme oss de 2 nautiske mil til Tyrrel Bay på Carriacou for å sjekke inn. Det ligger ganske mange båter i bukta allerede men siden vindretningen er alltid det samme går det an å ligge ganske tett. Rett ved siden av ”customs and immigrations” finnes det et stort verft hvor man kan ta opp båter og en båtbutikk. Siden det blåser nesten hele tida med rundt 20 knopp i Karibia kan oljelampen ikke brukes i cockpiten så godt som vi trodde. Derfor bestiller vi et LED-lys. Vi gikk en lang sandstrand langs bukta med til og med skyggeplasser. Dessverre er der umulig å ligge her fordi bølgene fra svell kommer helt opp til trekanten og da er det ikke noe strand igjen. Bygda ligger langs en vei som går parallell med stranden men det finnes ikke noe sentrum. Noe som gjør det ikke særlig sjarmerende. På veikanten ligger en bar som er knapt på naust-størrelse med plass til maks 5 gjester. Og ved dingy-kaien finnes det et hjemmesnekret tak uten vegger som kaller seg restaurant. Siden lampen vi bestilte ikke kom dagen etter, ble vi ei natt til. Loupan, en svensk Arcona med et par om bord har kastet ankeret sitt rett ved siden av oss. I Rodney Bay lå vi på samme brygga etter kryssingen av Atlanterhavet og vi fant fort ut at vi skulle spise pizza i lag på Lazy Turtle. Utrolig godt pizza var det og en koselig kveld. Neste morgen var lampen enda ikke kommet og vi har fått en forståelse for begrepet ”Island time” – et udefinert tidsbegrep. Uansett drar vi videre. På St. George finnes det en stor båtbutikk og vi håper å få tak i en lampe der.
en karibisk bar på Grenada
Etter at vi kom ut av le fra Carriacou fikk vi smake på en ubremset Atlanterhavsdønning. Med bare 8 knopp vind ble det også litt motorseiling. På direkte kurs til Grenada ligger det en undervannsvulkan som heter Kick´em Jenny. Her er det tegnet inn en sikkerhetssone på ca. 3 nautiske mil som man skal holde avstand. Enda mer avstand må holdes hvis vulkanen er aktiv. Men det er den ikke nå, heldigvis. Uansett synes jeg at det er rart å seile nesten over en vulkan og jeg er glad da vi er ute av sikkerhetssonen igjen uten at noen gassbobler har tatt oss.
Vi seiler langs vestkysten av Grenada før vi tar en mooringsboje på Moliniere, som ligger ca 3 nautiske mil fra hovedstaden St. George. I naturreservatet her finnes det forskjellige undervann-skulpturer av mennesker, som Enno prøver å finne. Dessverre er det så mye sand i vannet etter dønningen. Selv med dykkermaske kan han ikke se havbunnen. Det var synd. Men uansett er det en flott ankringsplass med kun en annen båt i nærheten. Det føles nesten litt for ensom (og ikke trygd) når det er ikke mange andre båter rundt oss. Det er en helt omvendt tankemåte i forhold til ankring i Norge. Da er man ikke fornøyd hvis man ikke har ankringsbukta for seg selv ( i hvert fall i Nord Norge). Det ble en flott kveld med rumpunch og en perfekt utsikt mot solnedgangen.
Moliniere
Moliniere
Hovedstaden St. George ligger på sørvestsida av øya og Port Louis er en flott marina med alle fasiliteter. Det finnes til og med en swimming-pool og i servicebygget venter et helt baderom på oss og ikke bare en dusj. Internet kobles til på brygga og det er første gang at vi klarer å skype (med video!) med familien hjemme. På restauranten får man pizza til rimelige priser, men dessverre er servicen ikke på topp og pizzaen er nesten kalt når man får den levert. Langs kaikanten ligger mange kjempestore motorjachter fra buisnessmen. Helt utrolig at folk kan være så rik. Men alle skip er registrert på et skatteparadis. St. George er en flott by, med mange fine bygninger som ser mer europeisk ut. På kaia oppdager vi en gammel Bodø-ferge, helt utrolig! Og det finnes et radiologisk institutt med mammografi og MR.
Radiologisk senter på Grenada
gammel Bodø ferge
Busstrafikken er veldig spesielt. Alle 2-3 minutter kjører en minibuss forbi og det er alltid en fyr som hopper ut og inviterer for å bli med. Det koster 2,30 EC$, så der er ikke dyrt i det hele tatt, men vi har lyst å bevege oss litt siden der er så lite trening for underekstremiteter på langtur. I motsetning til de andre øyer vi har vært på finnes det noen tiggere her. Her finner vi også den første matbutikken med større utvalg en vanlig, men karibiske priser her også. Grenada har et godt utvalg av matvarer som blir produsert på øya, blant annet ”nutmeg”-syltetøy som smaker veldig godt. Elessis ligger også her og vi ble invitert om bord. Irmelin hadde laget rumpunch og jeg kjente allerede etter første punch at den hadde mange (!) mer omdreininger enn vanlig. Jeg byttet ut mitt andre (fulle) glass med Enno sitt (nesten tomme) andre glass uten at han har lagt merke til det. Stakkars: han fikk så 3 rumpunch og vi klarte nesten ikke å komme oss tilbake om bord Inua. Enno var utslått et helt døgn og vi skjønte ikke hvorfor, før Irmelin og Stian fortalte at det ble noe forveksling mellom flaskene med 39% og 79% rum. Og jeg hadde dårlig samvittighet hele dagen siden jeg hadde lurt han… På ettermiddagen kom Celsius inn og vi ble ei natt til siden det er en stund siden vi har møtt Eldrid og Rolf. Det ble nok en koselig kveld.
Vi dro videre til sørsida av Grenada til en ankringsplass ved Hog Island. Det må være trygd å ligge her i hurricane sesongen siden det er mange båter som ligger her fast. En del båter er forankret i mangrovene. På stranden finnes det en liten ”bar” – en sjappe som er snekret sammen av noen planker. Men det var noen gutter på stranden som spurte om vi ville ha en øl. Med 5EC$ var det ikke dyrere enn på restaurant, men vi hadde dessverre ikke noe penger med. Vi ligger veldig rolig her. Rundt bukta finnes det skikkelig store hus og det er nok bare rikinger som bor her.
sjappe på stranda ved Hog Island
Etter 3 dager flyttet vi oss bare noen få mil videre til Prickley Bay. Raw and Wriggling er her, men det er ingen om bord da vi kjører med gummibåt til land og heller ikke da vi kom tilbake, veldig synd. Siste gang vi har snakket med Annika, Sean og Rasmus var i Rodney Bay på St. Lucia. På restauranten ved marinaen har de skikkelig internett. Man sitter her i egne bokser med stikkontakter for ladning. Aldri sett noe slikt. Også rundt bukta her er det store og dyre hus.
vår sørligste posisjon utenfor Hog Island
Prickley Bay, Grenada
På en tur ved stranden treffer vi Christina og Jörg fra Midnight Sun. Artig. Vi traff de sammen med Inge og Erhard (Antares) i Las Palmas. De har med seg en hund som heter Leni, Koselig å treffe de igjen. Ankringsplassen er veldig urolig pga mye svell. Da vi dro tidlig neste dag hadde vi en litt skummel opplevelse: da Enno hadde tatt opp ankeret og jeg hold på med å navigere mellom båtene for å komme oss ut, løsnet ankeret seg igjen, dvs ankervinsjen slapp ut ankeret i full fart igjen mens vi kjørte forbi en annen båt som hadde ankerkjettingen sitt der. Det kunne ha blitt en kritisk situasjon hvis vi hadde hengt oss fast i deres ankeret. Men heldigvis klarte jeg å stoppe båten og Enno fikk ankeret opp igjen. Ankervinsjen fungerer ikke så bra. Dette har skjedd før, men da var det ikke fare for å henge seg fast…
Så gikk vi tilbake til Port Louis igjen. Vi måtte jo hente gassflasken vår som vi hadde levert til fylling på turen sørover (det kostet ca 150 NOK, samme som i Portugal). Enno fikk endelig installert en ny elektrisk knapp til ankervinsjen. Nå kan man også slippe ut ankeret (og ikke bare ta opp) på fordekket. Vi skulle egentlig bare bli ei natt, båten var klar og Enno nesten på vei til havnekontoret for å sjekke ut, da Raw and Wriggling kom inn. Vi ble ei natt til og Rasmus har bygd Lego-helikoper med Enno og sett på bilder fra Tobago Cays med skilpadder og leguaner. Vi var på swimming-pool i lag og opplevde en koselig kveld om bord hos oss, med Yam-kroketter og kylling. De skal bruke litt tid her siden de lå lenge på St. Lucia. De måtte ta opp båten og fått reparert en skade på kjølen fordi de gikk på grunn på et rev. Sjøkartet som er installert på kartplotteren deres viste revet på feil sted, men Navionics-kartet viste det da det var. Heldigvis er det Navionics vi har.
Vi stoppet på ankringsplassen ved Moliniere en gang til fordi vi ikke kunne se statuene forrige gang pga mye sand i vannet. Det er knapt 4nm fra St. George. Mooringsbøyer ligger ganske tett her, men så lenger det blåser er det ingen problem at andre båter ligger så nært. Men det var litt dumt at det ble helt vindstille om natta og båtene lå på kryss og tvers. En gang var det bare 5 m avstand fra en annen båt til oss. Litt skummelt, men det gikk bra – heldigvis. For første gang fikk vi sett en ”green flash”, da sola gikk ned. Artig! Neste morgen var vi tidlig ute og snorklet etter statuene allerede kl 8. Vi fant de som står i en sirkel og noen som lå på havbunn. Egentlig skulle det være enda flere, men vi fant de ikke. Jeg snakket med noen andre som heller ikke fant mer enn vi. Enno snorklet litt mer rundt revet, så masse fisk og en Baracuda.
Så dro vi videre til Tyrrel Bay. Det er her vi sjekker ut fra Grenada. Mye vind i dag og vi heiste seilene da vi kom ut av le fra Grenada. Det ble en skarp kryss men vi klarte å komme godt utenom det sperret området rundt Kick´em Jenny. Mye svell og bølger, men artig seiling. Heldigvis er det overskyet slik at det ikke er så varmt. Vi fikk også med en squall og jeg har gledet meg til noen regndråper, men det ble det ingen av, bare vindstyrken som økte plutselig… Siden de har kjempegod pizza her på Lazy Turtle, ble det det som middag. Veldig hyggelig servitør som presenterte seg til og med med navn til oss. Det er happy hour og det lokale ølet (Carib) koster mindre enn vanlig. Etter at vi hadde spist ferdig, kom hun med kake (karibisk ostekake). Siden vi egentlig var helt mett fra pizzaen delte vi oss et stykke. Den var god. Etter at vi betalte og gjorde gummibåten klar for å kjøre tilbake til Inua kom en fyr langs kaien og sa at servitøren ville prate med oss en gang til og at vi skulle vente. Det viste seg at én pizza var ikke med på regningen… det var derfor det var så utrolig billig… Å finne båten igjen i mørket blant mange andre båter som ankrer i bukta er ikke så lett. Men med rødt lys under dekk og alle gardiner tråkt tilbake finner vi Inua. Retningen vet man jo så noenlunde. Mens Enno sjekker ut neste dag, venter jeg i gummibåten for å slippe hele styret med å plukke elektromotoren fra hverandre og låse gummibåten fast. Men det er ganske underholdene fordi det er masse krabber som klatrer under kaien. Vanligvis er de ikke så lett å observere fordi de flykter med en gang man nærmer seg. Men siden jeg sitter i gummibåten, bare 50cm fra de, er det perfekt. De ser ut som replikatorer fra Stargate.
krabbe
Enno hadde en litt spesiell opplevelse med tollbetjenten. Han forklarte at kollegaen hans som vanligvis gjør alt med ”sailclear” (da kan man registrere seg online for å slippe å fylle ut mange papirer ved inn- og utsjekking) ikke var på jobb i dag og at Enno måtte fylle ut papirer selv. Rart at det var én og samme betjent da vi sjekket inn. Da kunne han bruke ”sailclear”. Også måtte Enno kjøpe en pen på butikken ved siden av – det var ikke mulig å låne en… Men det var nyheter på TV som han kanskje ville se ferdig. Enno klarte å ikke hisse seg opp fordi det hjelper ingenting uansett. I verste fall hadde antakelig avgiften økt.
Siden det er mulig å bli i Grenada 24 timer etter at man har sjekket ut, tar vi en stopp på Sandy Island. Her har vi vært før på vei mot sør og det var så flott at vi hadde lyst å være her en gang til. Dessverre er det ganske mye vind i dag (opp til 32 knopp) slik at vi ikke ligger så rolig her som forrige gang. Men utsikten er verdt det! En ensom sandstrand med palmer, mange fugler og noen skumle charter-katamaraner som heldigvis ikke legger seg rett foran oss…
Neste dag dro vi videre til Clifton for å sjekke in til St. Vincent and the Grenadines og det er her vi fikk beskjeden fra Enno sin søster at Enno´s papa døde dagen før. Vi er veldig trist.