Barbuda (22.03. 31.03.2016) 1


Etter at vi har vært 4 døgn på Antigua (2 døgn i Falmouth Harbour og 2 døgn i Deep Bay, som er for det meste ikke dypere enn 6-7 meter?!?) dro vi videre til Barbuda. Øya ligger 30 nautiske mil lenger nord og tilhører Antigua. Denne gangen har vi montert vindstyringen og Watt&Sea til strømproduksjon og de fungerer nå bra i lag. Før hadde vi problemer siden roret til vindstyringen kunne kom bort i propellen fra vanngeneratoren. Nå har vi plassert vindroret lenger bak og det virker! Det er vind rundt 20-25 knopp i dag og i en squall fikk vi enda mer vind men ikke noe regn. Synd egentlig for det er ofte en velkommen avkjøling. Midt på veien møter vi Antares som er på vei tilbake til Antigua for å komme seg i en havn med internett. Siden de forteller oss om en flott ankringsplass endrer vi kurset og drar dit. Med ulempen at vi seiler nå på kryss. Vi får litt mer krengning slik at vanngeneratoren kommer ofte ut av vannet og strømproduksjonen er ikke stort. Vi satser på å lade batteriene igjen med solcellepaneler som vi skal legge ut på dekk så snart vi har ankret.

Første tegnet at man nærmer seg Barbudas er at undersiden av skyene over øya får en turkisfarge. Artig! Det tar litt til før vi ser Barbuda fordi øya er helt flat. Inngangen til ankringsplassen ved Cocoa Point er pyntet med mange rev og i guiden står at man må ikke stole på sjøkartet. Men vannet er turkis og klart slik at det er ingen problem å holde seg unna de farlige steder. Vi ser med en gang at det ligger to norske båter til her. Koselig – og vi er spente hvem det kan være. Vi hoppet i vannet med en gang ankeret var senket ned i havbunnen (6 meter dybde) for å kjøle oss ned. Når vi seiler er det ganske varmt og vi får mye mer sol enn nå vi ligger stille siden en må holde utkikk hele tida.

Her er det sånn man forestiller seg Karibia: En flatt øy med palmer, hvit sandstrand og turkis vann. Allerede da vi sneglet oss inn her så vi mange skilpadder. Og det har samlet seg en stim fisk under båten allerede. Enno nyter anledningen til å vaske skroget siden Inua er et skikkelig biotop igjen. Det tar ikke lang tid her før det gror. Men jeg tror at vi ikke er så uheldig med vår bunnsmøring, siden det er lett å vaske. Andre båter har opplevd at all bunnsmøringen forsvant etter at de har skrubbet skroget og så måtte de opp på land å ta på nytt. Det ser ikke ut sånn at vi er nødt til å gjøre.

Etter at vi har spist en sen lunsj tar vi gummibåten for å se hvem som er de andre norske båter. Det første er Friskus, som var også med på ARC. Det er et par med 3 barn, men vi har ikke hatt kontakt før. Vi prater litt og han forteller at det var enda flere norske båter for noen dager siden (Elessis, Vitesse og Charisma). Den andre båten er Lea. Mannskapet har vi møtt på julaften om bord Shoshana B i Bequia. Artig å se de igjen. Da vi nærmer oss Lea oppdager Enno at det er noen nakne om bord etter bading og dusjing – da vil vi helst ikke forstyrre og finner ut at vi tar oss en tur på stranden først. Men så langt kom vi ikke. Det ligger en båt fra Capetown og Enno spør dama som sitter i cockpiten på engelsk om hun har seilt hele veien fra Sørafrika hit. Hun svarer på tysk – hun må vel ha hørt oss prate tysk i gummibåten. Veldig koselig dame, som heter Silke. Hun seiler helt alene sammen med sin kat Scar. Hun har kjøpt båten i Trinidad for 2 år siden og har seilt til Tyskland i fjor og ned hit igjen i år. Neste år skal det gå videre til Stillehavet. Da vi dro fra Ocean Maiden så det ut at alle var påkledd om bord Lea så vi dro dit. Det ble en hjertelig velkomst og denne gangen er også Anne med som måtte jobbe da vi møtte de sist på julaften. Vi ble bedt om bord og fikk hver sin øl. Etter en stund dukket også Silke opp for å si ”ha det” til Lea-damene som skal dra i morgen tidlig. Vi fikk en kjempeflott solnedgang med en ”green flash” og til og med middag. En veldig koselig kveld. Håper vi møter Lea snart igjen.

Etter hvert oppdaget vi at det har blitt påske. Det er bra vi har en iPhone som opplyser om sånne ting. Ellers hadde vi gått helt glipp av det. Vi bestemmer oss for å bli her hele påske siden vi kan ikke sjekke ut her i fra på helligdager.

Dagen etter at vi ankom har det begynt å blåse enda mer. Nå er vi ofte opp til 30 av og til 35 knopp, men ankeret holder godt og det er ikke mye dønning her. Vi pleier å dra til stranden med gummibåten rett etter frokost før det blir så varmt at man ikke kan holde ut i solsteken. Sand på stranden er helt hvit og fin. Det finnes ikke noe sjøgress eller mange skjell som spyles på land, siden havet er ikke så næringsrikt her som i Norge. Enno snorkler litt rundt revene, men det er ikke så mye å se her. Vi redder livet av en liten bleksprut som har havnet på stranden. Det er ofte litt squall aktivitet på formiddagen og det kan hende med noen regndråper på dagtid også. Men heldigvis regner det stort sett på natta. Vanntemperaturen er forresten 27 grader, temperaturen under dekk på dagtid er rundt 30 grader. Heldigvis har det allerede begynt å bli litt kjøligere om natta. Etter første dag da vi kom tilbake fra stranden tenkte jeg å montere solbeskyttelsen over cockpiten. For å gjøre det må man trekke ”Lazy Jacks” helt fremme og feste de ved masten. Dessverre var det et tau som forsvant på merkelig vis fra hånden min og jeg oppdaget det litt senere rett under førtste saling. Stakkars Enno måtte klatre opp i masten for å få det ned igjen. Og det var ikke så lett siden det blåser og båten gynger hele tida. Jeg er veldig glad da han er nede igjen uten å ha slått seg i masten og skadet seg. Det blir koselige dager med bading, snorkling, observering av skilpadder og litt rydding i båten. Vi har begynt å planlegge hjemmeturen og jeg har begynt å bli litt nervøs igjen med tanke på proviantering. I dag har jeg gjort ”varetelling” av matvarer vi har om bord og hva vi trenger. Siste kvelden på Cocoa Point ble vi invitert om bord Friskus, sammen med Silke. Det var en veldig trivelig kveld og vi synes det er synd at vi ikke har møtes før.

Etter påske drar vi en ankringsbukt videre til Low Bay. Det er bare 11nm og vi seiler med genuaen. Dessverre er det så mye sjøgress at vanngeneratoren ikke klarer å produsere strøm. Med solcellepaneler blir det heller ikke mye ladning denne dagen siden det er for det meste overskyet og det kommer flere squalls i tillegg. Det er like fint her enn som på Cocoa Point. Vannet er turkis og det er en kjempelang sandstrand. Og det er bare noen få båter her. Dessverre finnes det ikke skilpadder. På ettermiddagen tar vi en tur på land for å se om det er mulig å bare gummibåten over landstripen som deler Atlanterhavet fra Lagunen. Siden vi har ankret på det tynneste stedet på landstripen skal det gå helt fint i morgen. Det som er mer bekymringsfullt er at det blåser så mye og at det er skikkelige bølger over lagunen. Vi håper at vi klarer hele turen frem og tilbake med elektromotoren på gummibåten.

Etter frokost neste morgen gjør vi oss klar for turen til land for å sjekke ut fra Barbuda. Vi kommer uten problemer til stranden og klarer å bare gummibåten over. Enno har på seg badebukse og T-Shirt mens jeg stiller i Bikini. Og det var lurt, for det tar ikke lang tid før vi er helt våt. Det er mye sjøsprøyt med hver bølge som kommer. Og elektromotoren jobber hardt i nesten tre kvarter før vi legger til kai etter 1,4nm. Det er ikke noe Dinghi-kai her, men vi spør en fyr om vi kan legge oss på en betonkai for å sjekke ut og får klarsignal. Han spør om vi har lyst å ta turen til fuglereservatet etterpå. Han ville ha 135 EC$/person, så det ble det ikke noe av. Vi har bare litt EC$ igjen siden det her er siste øy vi kan bruke de. Og vi har ikke tro på at vi kan få vekslet de til Norske Kroner når vi kommer hjem. Neste problem er at vi må skifte klær, men fyren på kaien forsvinner ikke… og på kaien bare noen meter unna er det to gutter som koser seg. Overalt har vi lest og hørt at tjenestemenn på customs og immigrations setter pris på ordentlige klær når man møter opp. Noen ganger (som her) er det skikkelig utfordrende. Heldigvis forsvinner fyren etter hvert og jeg klarer å skifte. Enno skifter bare til et tørt T-Shirt men beholder sine våte badebukser under shorts’en med resultatet at den er like våt etter en liten stund. Vi har ingen peiling hvor vi skal finne tollmannen her i bygda, men oppdager noe lignende som en turistinformasjon. Inne er det 5 skrivebord med folk på plass. Lurer på hva de har å gjøre her siden vi er de ensete turister på langt… Men en veldig hyggelig dame tar oss imot og vi får en plan av bygda og til og med et offisielt papir som vi skal levere til customs. Ut fra planen ser det ut at de har plassert sine kontorer slik at man får en omvisning av hele bygda. I følge planen finnes det 6 kirker i bygda, men bare én kan gjenkjennes som kirke, alle andre ser ut som vanlige hus. Tollmannen tar oss allerede i mot på gaten og ville se gjennom alle papirer før vi går inn til kontoret hans. Kontoret er et lite rom ved siden av stua og kjøkken hvor noen er i gang med å lage mat. Selve tjenestemann sitter på 3 plaststoler som er stablet opp på hverandre og alle er ødelagt. På veggen bak er det stablet mange pappkartonger som inneholder skjemaer som folk har fullt ut en gang i tiden. Alt i minst 3-4 utgaver med dårlig kullpapir i mellom. Selvfølgelig må Enno fylle ut alt og tollmannen er veldig nøye men hyggelig. Videre går turen gjennom bygda til immigration office. Her finnes det allerede haugevis med pappkartonger som inneholder gamle skjema foran døra. Vinden blåser og fra noen esker er lokket allerede blåst bort. Hva med skjemaene?!? Dama som er customs-officer holder på med å feie kontoret sitt. Det ser ut at det er helt nødvendig. Kanskje det er derfor alle skjemaene står foran døra i vinden. Det som jeg oppdager først er et skilt på veggen som sier at man ikke har lov å komme inn til ”kontoret” hvis man ikke har ”appropriate clothes”… Customs- dama er ikke særlig hyggelig, men vi får noen papirer med et viktig utseende stempel på. Ikke noe stempel i passet denne gangen. Antagelig var klærne våre ”appropriate” nok siden vi ikke fikk noe ekstra gebyr eller ble sent bort. De burde kanskje installere et skifterom på kaien for å gjøre det litt enklere… For et styr, bare for at våre skjema også snart blir blåst bort med vinden. Turen tilbake over lagunen gikk bra, ikke noe sjøsprøyt denne gangen med bølgene bakfra. På stranden bader vi litt før vi motorer tilbake til Inua. Elektromotoren har til og med strøm igjen! Ut på ettermiddagen kommer det én katamaran og legger seg rett ved siden av oss. Helt utrolig, det er kilometervis av plass og så legger de seg så tett som mulig. Etter hvert dukker det opp 2 charter-katamaraner til og da én av de kaster ankeret sitt seg rett foran oss flykter vi. Som nevnt før er charter-katamaraner det som er farligst i Karibia. Vi drar opp ankeret og flytter oss lenger sør i bukta. Nå er vi igjen langt fra andre båter. En liten stund etter at vi har flyttet oss drar alle tre katamaraner opp ankrene sine igjen og ankrer litt lenger nord i bukta. Litt senere igjen kommer de i vår retning igjen og legger seg denne gangen heldigvis ett stykke lenger unna og ingen foran oss. I morgen drar vi videre til St. Barts, en fransk øy igjen. Det er ca 60nm og vi må starte tidlig for å komme frem mens det fortsatt er lyst.

Vi har forresten bestemt oss for å ikke seile tilbake via Grønland og Island. Vi er redd at det kan bli for knapt pga isen og at vi ikke rekker å være tilbake på jobb 1. september. Så vi tar den vanlige ruten tilbake via Bermudas og Asorene. Men mer om det senere…


Leave a comment

Your email address will not be published.

One comment on “Barbuda (22.03. 31.03.2016)