Etter 135 nautiske mil fra Flores ankom vi i havna i Horta på Asorenøya Faial kl 9. Det er utrolig hvor fort det går at kroppen glemmer en 17 dagers tur over Atlanteren. Turen har vært ganske slitsomt siden det var fortsatt 2,5 meter høye bølger rett fra sida. Jeg var sjøsyk hele veien. Vi har opplevd før, at en tur over flere dager er mindre slitsomt enn en overnattingstur. Vind var det også nok, med rundt 25 knopp: vi hadde 2 ref i storseilet og genuaen var bare rullet ut halvveis. Til tross hadde vi for det meste over 6 knopp fart gjennom vannet. Farten over grunn var ofte 0,5-1 knopp mindre pga motstrøm. Om natta ble det kjempekalt og den som hadde vakt var full utstyrt med ullsokker, ullundertøy, Fleece og seilklær. På morgenkvisten begynte det i tillegg å regne, men da var det heldigvis ikke lenge til målet.
Marinaen i Horta er stappfullt, og dette allerede før alle ”ARC-Europe” båter er ankommet. Mange båter som ligger for anker og i havna ligger de allerede med 5 båter ut på hverandre langs kaien. Også på brygga hos havnekontoret ligger båtene ut på hverandre. Vi legger oss langside på en katamaran og Enno går for å sjekke oss inn. Mens vi kom inn så vi at Antares med Erhard og Jörg (fra Midnight Sun, Inge er en tur i Tyskland) om bord var på vei ut. Men de skulle bare sjekke giret som de hadde problemer med underveis. Kort tid etter kom de om bord mens vi fortsatt lå ved havnekontoret. Nå viser det seg en gang til at det er lurt å reise med en liten båt for vi har fått en plass i en bås!! Heldige vi! Det er ikke sikkert vi kan beholde plassen frem til lørdag siden det er en privat plass. Båten som vanligvis ligger her står på land for tiden og ingen vet når den skal sjøsettes igjen. Men siden lavtrykkene står i kø her, tror vi ikke at det kommer til å skje i løpet av de neste dager.
I Horta treffer vi mange båter igjen: Celsius, Lea, Traumtänzer og alle de nederlandske båter som ThorangLa, September Blue, Morning Glory og Sailaway (som er belgisk) er også her. Med Lea er det det samme som alltid: vi møter de rett før de drar. De skal starte med turen til Irland samme kveld, selv om det er meldt mye vind om 2 dager (neste lavtrykk). Men de håper å seile fort slik at lavtrykket ikke treffer de. Veldig koselig å se de igjen, selv om vi treffer bare jentene Erin og Lene, Reidun og Anne er ikke om bord. Anne skal uansett reise på jobb, så det er bare 3 stykker som starter på turen. Sammen med de går også en til norsk båt som heter Vildensky. Da har vi aldri møtt hele mannskapet, kun Kjartan mens han lo alene for anker i Martinique. Etter noen dager kom også ShoshanaB med Leif inn i havna. Han hadde med seg 2 stykker over Atlanteren. En av de reiser hjem og Leif og Inge skulle egentlig bare bli 2 dager, men det ble noen flere siden neste lavtrykket måtte avventes. De drar til A Coruña, hvor Tulla kommer om bord igjen. Med Eldrid og Rolf fra Celsius møtes vi en kveld om bord på en annen norsk båt: Nomad, med Nina, Christian og Thomas(?) om bord. Her møter vi også Robert og Jill fra Fat Annie, som har vært på jordomseiling mot vinden i 13 år.
På første kvelden møtes vi på et flott restaurant hvor man griller maten selv på en lavastein. Det er veldig artig og kjempegod mat. Til sammen er vi over 20 personer og Ingrid fra ThorangLa ordner det med betalingen veldig lettvint. Hele regningen blir bare delt mellom personer.
Etterpå blir det ”vitaminer” hos ”Peters Cafe Sport”, den vel mest kjente bar i seilermiljøet. Her henger det flagg på veggen og opp i taket fra mange land og seilforeninger. ”Vitaminer”, det er lime-skiver med isbiter i Gin Tonic – hjelper mot skorbut og andre mangel tilstander som kroppen har slitt med over Atlanteren, hihi.
Vi har hørt om opplevelser, både godt og ond, som andre hadde på turen. Vi gikk jo glipp av det meste siden vi ikke kunne motta e-poster lenger underveis (etter at inverteren hadde tatt kvelden og vi ikke hadde mulighet lenger å lade datamaskiner). Men den verste opplevelsen hadde en tysk seiler, Peter, i sin 27 fot seilbåt (Seawind) som startet single-handed allerede 2 uker før oss fra St. Martin. Han hadde ikke så mye flaks som vi og kom seg i havna før stormen. I en bølge var det et fat eller en tønne som traff roret og det brak. Så måtte han snekre et reserveror av spribomen og en dørkplate. Også dette holdt ikke lenge og han måtte snekre et til. Dette holdt heldigvis til han kom i havna i Horta. Men han måtte seile uten ror over 1200nm, i stekende sol, dag og natt. Stakkars! Og så måtte han hoppe i havet hver dag for å justere alle tauene han hadde festet reserveroret med. Ikke bare at havet blir kjøligere med hver dag man kommer videre, også var det mengder av maneter (portugisiske krigsskip) som han kom bort i tentaklene. Han fikk med seg flere lavtrykk og vindstille. Handstyre måtte han med en skruetrekker som var festet i spribomen. Da vi møtte han første gang i Horta på ”Peter´s Cafe” var han fortsatt solbrent i ansiktet, leppene og på hendene. Han fortalte hvordan han hadde det og det var forferdlig. Han sa at hvis han hadde hatt med seg mannskap hadde han antakelig forlat båten, siden han ville ikke ta ansvaret for et liv utenom sitt eget. Da et fraktskip nærmet seg, vurderte han om han skulle ta kontakt med det. Men i så fall måtte han forlate båten og det betyr å åpne skroggjennomføringer og forlise båten. Dette var ikke aktuelt, han skulle klare dette og fraktskipet forsvant under horisonten igjen. I våre øyene er han en helt!! Utrolig hva han har fått til og vi er så glade at han sitter sammen med oss på ”Peter´s Cafe”.
Horta er et flott sted og man ser med en gang at de fleste seilbåter kommer innom her. Om de kommer fra Karibia eller USA. Overalt på kaien er det malt bilder fra seilere i mange år tilbake. Også vi har endelig klart å etterlate spor etter oss.
Det er så flott at vi møter mange kjente her igjen, og uansett hvor man går i byen er det noen man møter. Horta er også den perfekte plassen hvis man må få noe reparert eller trenger nytt utstyr. Vi har fått sydd 2 nye glidelåser i sprayhodet igjen – vi får se hvor lenge de holder denne gangen. Også fikk vi kjøpt en ny inverter som Enno har allerede montert. Dessuten har vi fått takk i en 12-Volt-lader også. Neste gang har vi en plan B hvis inverteren tar kvelden…. Men da er det sikkert noe annet som går i stykker. Luftfuktigheten er høy og det er fuktig om bord døgnet rund. Vi har leitet etter en elektrisk vifter, men fant ingen. Dieselvarmeren gjør det alt for varmt under dekk…
Det er mange restauranter og utesteder i byen. Fra marinaen kan man gå en flott tur på en liten fjelltopp, ned på andre sida og opp neste topp. Flott utsikt. På veien tilbake fant vi et akvarium, hvor de dra opp fisk til andre akvarier. De hadde veldig god kunnskap og vi fikk se mange forskjellige havbeboere. På veien tilbake kom vi langs en sandstrand hvor det lå mange uttørkede maneter (portugisiske krigsskip). På andre sida er den gamle bydelen med en skikkelig festningsmur rundt. På en Cafe som heter ”Porto Prim” spiser vi hjemmelaget Quiche og kake for en veldig rimelig pris.
En dag hadde vi en leiebil og kjørte rundt på øya. Dessverre var det en dag da det var mye tåke. Nede ved kysten var det greit, men så snart vi kjørte opp på fjellet kunne vi nesten ikke se veien foran oss lenger. Men det ble en flott dag uansett. Vi var ved fyret som måtte erstattes med et nytt, etter vulkanutbryddet i 50-årene. Fyret stå nemlig etter utbryddet midt på landet og ikke lenger på spissen som skulle markeres. Øya har blitt større. Veldig interessant var også museet som fortalte mye om Asorenøyene og vulkanaktivitet.
Det er en del båter som har det litt travelt for å komme til fastlandet. Men hver gang de planlegger å dra viser gribfilene at det er enda et nytt lavtrykk som nærmer seg. Været her er ikke som det skulle være. På denne tida skulle lavtrykkene går lenger nord, skulle ikke være så hissige og ikke så mange. Det regner mye her og temperaturen er alt for kalt i følge befolkningen her. Vi holder på med å male bildet vårt på veggen, men det strekker seg over flere dager pga regnet hele tida.
Samme dag som Midnight Sun og ThorangLa starter på turen hjem, gjør også Celsius seg klare. Vi er med frem til dieselstasjonen for å hjelpe litt til med å fortøye. Det ligger allerede 2 katamaraner ut på hverandre, og før Celsius fikk fullt tanken, måtte vi flytte båten en gang til fordi begge katamaraner skulle ut. Det ble mye venting for diesel for det er mange båter her som ligger i kø. Havna her er veldig kaotisk. Folk er hjelpsomme og kjempesnille, men helt uorganisert. Den dagen da de fleste ARC båter kom inn hadde vi på VHF’en og fikk med hvor mye venting det var før de fikk lov å komme inn. Det var en dag med 30 knopp vind – og etter mange dager på havet var det sikkert på grensen for noen å gå i sirkler utenfor havna. Vi fant et bilde her på veggen som forklarer tilstander i havna her perfekt:
Siste kvelden vi var i havna møtte vi mannskapet fra Sif, en dansk båt som vi har møtt flere ganger underveis. Men aldri har vi fått det til å prate litt lengre. Vi traff de om bord hos en tysk båt Flying Fish, som kom inn kvelden før. Med Heike og Heiko hadde vi en koselig kveld sammen. Dessverre kom vi for sent til ”Peter´s Cafe” og vi gikk glipp av Inge og Erhard fra Antares for å si ”ha det”. Det er veldig trist siden vi har opplevd så mye i lag. Vi må tidlig ut neste dag fordi det ligger 2 stein bak båsen vi ligger i og vi kan ikke gå ut når det er fjære sjø. Ellers kan vi ikke gå før på ettermiddagen og det er litt kjedelig å komme til São Jorge veldig sent på dagen.