23. juni ankom jeg Bodø med fly, vart hentet av Enno og flyttet inn i båten med en gang. Karin kom også om bord når hun var ferdig på arbeid. Brukte tiden frem til avreis på å gjøre de siste forberedelser med klargjøring av båt og handle. Fredag når Karin var ferdig på jobb kastet vi loss og satte kursen over Vestfjorden. Gikk opp Rafsundet, Risøyrenna og til Andenes. Vart bare en kort stopp for å fylle diesel før vi satte seil rett mot nord.
I starten fikk vi en frisk bris til liten kuling i kasta fra nordøst, fordi vi skulle rett nord vart det en skarp kryss. Det vil si at vi seilte så mye mot vinden som vi kunne. Dette førte til mye krefter i seil og rigg, som igjen førte til mye stamping og bevegelser i båten. Etter et «humpete» første døgn, kom vinden sakte men sikkert mer og mer fra øst. Noe som førte til roligere forhold om bord og rutinene med vakter, soving og spising kom inn i bedre rytme. Vindstyrken hold seg ganske stabil hele vegen, med vind fra 17 til 28 knops vind. Noe som gjorde at overfarten gikk raskere enn vi hadde sett for oss. Formiddagen 3 dagen begynte Svalbard å vise seg i horisonten. Planen var å gå inn i den sørligste fjorden, Hornsund. I innseilingen vart vi møtt av en kuling rett ut fjorden, noe som gjorde at vi fortsatte mot nord. Rett nord for Hornsund fant i en fin ankring i le av landet som heter Dunøyane. Her ankret vi opp og båten lå plutselig i ro igjen. Her fikk vi oss en rolig og god natts søvn, det var godt.
Dagen etter gikk vi inn i Hornsund, med kurs helt innerst i fjorden. Hadde ikke gått langt før vi traff på de første isklumpene som lå å drev i fjorden. Noen små og noen større på noen tonn. Utkikken vart sjerpet og etter litt slalomkjøring fant vi oss en fin bukt rett foran 3-4 brefronter. En fantastisk flott plass som var beskyttet av en morenerygg mot isbreene. Samtidig med oss var også hurtigruten Spitsbergen inne i denne flotte fjorden. Personlig syns jeg dette var litt artig for nå har jeg opplevd å møte Spitsbergen på Spitsbergen og hurtigruten Trollfjord i Trollfjorden på en tidligere tur. Hadde en liten spasertur på land om kvelden. Med gevær på skuldra og knallskudd i lomma, var dett en spesiell opplevelse å ta de første skrittene på land på Svalbard. Det var en fantastisk vill og flott natur som kunne ta pusten fra noen og enhver. Vi la oss til speilblank fjord og våknet grytidlig om morgenen, da hadde vinden snudd og masse isklumper kom drivende mot oss. Opp med ankeret og kroke oss ut fjorden igjen mellom isflakene som drev rundt. La oss så i Gåshavna ytterst i fjorden. Mye rester etter fangsvirksomheten som har vært på Svalbard i tidligere tider, både byggninger, beinrester og kokestasjoner for oljeproduksjonen.
Fortsatte så nordover vestkysten til Bellsund. Her fikk vi sett isbjørn, som stakk av så snart den så oss, og en reinsdyrflokk som kom bort for å hilse på oss. Hvalrossen ser vi stadig vekk der den dykker og leter etter skjell på havbunnen. Elles er det mye fugler, spesielt rundt fuglefjellene. Alke, alkekonge, lomvi, polarlomvi, kjalk(havhest), krykkje og rødnebbterne. Slik går dagene med den ene opplevelsen mer spesiell en andre, med en natur jeg ikke har opplevd noen annen plass.
Neste fjord er Isfjorden, det største fjordsystemet på Spitsbergen. Her ligger sidefjordene på rad og rekke med en eller flere isbreer inne i fjordbotn. Noen kalver i sjøen og noen ligger på land. Elles er her mye av de spesielle fjellformasjonen som er vanlig her på Svalbard innover i hele fjorden.Noen er røde andre er svart, grå, lyse eller brun. Det samme er sjøen i fjordene. En fjord var «mursteinsfarget» rød hele fjorden, noe som sikkert kommer fra gammel ørkensand (ja faktisk sand som er fra den tiden Svalbard lå der som Middelhavet er i dag) som kommer ned fra fjellene. Geologien her oppe er sikkert verd en doktoravhandling så den skal ikke jeg engang forsøke å forklare.
Nå er vi i Longyearbyen. Her har vi plutselig kommet tilbake til sivilisasjonen, med butikker, restauranter, telefondekning, internett og alle de goder vi tar for gitt hjemme. I tillegg kom Kristine Myrbostad, som bor her oppe, med bil til oss som vi kunne benytte så lenge vi hadde behov. Snakker om gjestfrihet vi fikk oppleve når vi kom hit. Tusen takk for lånet, det var kjempesnillt!
Rolf Magerøy