Over Atlanteren … 1


Den siste uken før starten til ARC ble uforventet slitsom da BUS-systemet i båten tok kvelden. BUS-systemet fordeler strøm til alt mulig om bord og så hadde plutselig ingenting strømforsyning lenger. Ikke kjøleskapet og ingen instrumenter. Ganske skummelt og vi er egentlig glad at dette skjedde før starten og ikke midt på turen. Siden vi aldri har fått PIN-kodene til systemet fra Hallberg Rassy (som de har lovt oss, at vi skulle få etter garantitida, da vi kjøpte båten) er det ikke noe Enno kan gjøre for å opprette feilen. Tilfeldigvis kom det en medarbeider fra HR innom på samme dag som egentlig ville bare invitere oss til en HR-Party. Men da vi fortalte om problemet vi hadde, prøvde han og hjelpe så godt som mulig, men han fikk heller ikke kodene. Han tok kontakt med HR i Sverige og vi fikk omfigurert systemet slik at alt er slått på, når hovedbryteren er på, og alt er av når den er av. Selv om vi ville gjerne ha noen forandringer til (vi har en AIS-alarm som skulle kunne slås av i havna, ellers piper den hele tida), sa HR at det var bra nok som det var nå og at de ikke hjelper til mer… hallo? Ikke akkurat det man forventer fra en slik firma. Siden vi ikke hadde lyst til å starte på den store turen over Atlanteren med et system vi ikke har kontroll over, valgte Enno å trekke en god del nye ledninger gjennom båten for å unngå BUS-systemet. Men dette tok mye tid som vi egentlig hadde tenkt å bruke annerledes. Så hele proviantering måtte jeg ta meg av alene mens Enno hold på med elektriken om bord. Heldigvis hadde vi nok reserveledninger og elektroniske småting med oss. En del ting måtte vi kjøpe og det var ekstra spennende og forklare det til folk i elektrobutikkene som ikke skjønte engelsk så godt. Men vi fikk tak i alt som trengtes. 3 dager før starten tok vi båten opp på land for å spyle skroget. Samtidig spurte vi en mekaniker om han kunne smøre propellen i samme slengen. Det skulle vi ikke ha gjort fordi det gikk noe galt ved smøring av det første bladet. Bladet som var nysmørt gikk veldig tungt i forhold til bladene de ikke hadde rørt enda. Jeg var helt fortvilt og trodde vi aldri skulle bli klar til starten. Men heldigvis fikk de ordnet opp i det og nå fungerer propellen fint igjen. Til tross at det var jobbing i båten hele dagen klarte vi å være med på de fleste sundowner som ble organisert av ARC. Det var en fantastisk mulighet å bli kjent med mannskapet til andre båter, knytte kontakter og utveksle erfaringer og planer. Veldig mange hyggelige og trivelige mennesker har vi møtt der. Fredag og lørdag før starten ble alle matvarer levert til båten og alt måtte finne sin plass. Frem til nå var det nok at vi har brukt hele akterlugaren som stuerom, men for å få plass til mat og drikke for planlagte 4 uker over Atlanteren måtte en del ting flyttes inn i forpiggen. Så de siste to netter i Las Palmas har vi allerede sovet i salongen.

Søndag 22. november gikk startskuddet i regnvær og mye vind. De første to dager hadde vi vind opp til 40 knopp i kaster, med konstant vind rundt 30-35knopp. Første døgnet kom vi over 150nm. Etter andre natt ble bolten hvor man fester autopiloten til rorkulten revet ut. Samtidig måtte vi oppdage at en del av vindstyringen hadde blitt bøyd slik at den heller ikke kunne brukes lenger. Det vil si at vi måtte håndstyre. Og det var ganske krevende i mye vind og store bølger. Vaktordningen som vi hadde med 4 timer fungerte ikke lenger siden det var så slitsomt og vi gikk ned til 3 timer. Vi har vurdert om vi skulle innom Cap Verde for å få alt reparert, men så fant vi ut at vi begge to ikke hadde lyst til det, men at vi skulle holde ut. Problemet med autopiloten var jo ikke så stort at det ikke kunne løses. Dessverre brukte vi to forsøk med å fikse bolten med epoxy til rorkulten fordi første epoxy aldri ble hardt, men hadde en gummiaktig konsistens og bolten holdt ikke i det hele tatt. Heldigvis hadde vi litt forskjellig epoxy med og til slutt fikk vi det til med epoxy sparkel. Hver gang var det selvfølgelig mange timer tørketid slik at vi håndstyrte i 4 døgn. 3 timer hver, så sove, lage mat og styre igjen. Spise kunne vi ikke lag siden man ikke kan slippe rorkulten i et sekund. Det var virkelig slitsomt, særlig på natta. Etter 2 timer forsvant tallene fra kompasset foran øyene og det var vanskelig å holde kurset. Etter at autopiloten fungerte igjen kunne vi jobbe med vindstyringen siden det trengtes 4 hender for å få ut styringsstangen uten å miste den i havet.

Etter en slitsom første uke ble livet om bord mer rolig og vi kunne slappe av litt. De første nettene var det ganske kjølig slik at vi seilte med seilkær. Men siden det var skikkelig varmt i sola og vi ikke har noe Bimini var vi for det meste under dekk på dagtid og holdt utkikk etter andre båter hver halv time. Selv om vi har hørt fra andre at man ikke ser andre båter etter et døgn, så vi en båt annenhver dag (blant annet Via, Nina, Raw and Wriggling, Lumiere, Obelix…). Ikke alle var ARC båter. En gang møtte vi en amerikansk katamaran som har undret seg over seilet vi brukte (det var parasailoren, en spinnaker med en vinge). Det var veldig artig å snakke litt på VHF og høre hvordan det går og hva slags problemer som har dukket opp underveis. En gang måtte vi også ta kontakt med et fraktskip som var på kollisjonskurs med oss. Så vi kan ikke påstå at vi ikke har sett andre båter.

Vi har lest mange bøker og våre e-books har vist seg å være perfekt til turen. Vi kunne aldri har tatt med så mange bøker. Hver morgen måtte vi fjerne noen flygende fisk fra dekket som hadde havnet der i løpet av natta. De er mellom 3 og 20cm stor. Det var artig å observere de på dagtid hvordan de fløy over og inn i bølgene. På en nattevakt fikk jeg en flygende fisk i full fart på hodet. Heldigvis var det et mindre eksemplar, men litt ekkelt var det. I første uka har Enno sett en stor flokk delfiner mens jeg sov. Ellers finnes det noen havsvaler midt på Atlanteren. Stjernehimmelen er fantastisk!! Månen ligger på rygg og stjernebildene ligger på sida. Tidlig på morgenen kunne vi se ”det sørlige korset”. Vi var veldig trist da vi fikk mail fra ARC at det var en seilbåt som måtte forlates pga en vannlekkasje som ikke kunne stoppes. Mannskapet ble tatt om bord på et fraktskip og båten forliste. Med skipperen fra Magritte hadde vi mye gøy på sundowner-kveldene i Las Palmas og vi tenkte så mye på de. Det må være ille å forlate båten med hele livet inn i.

Hver tredje dag fikk jeg en ”bølge-krise”, alltid mens jeg har laget mat. Det har jo aldri ingen bølger. Det er helt forferdelig at båten ruller fra en til annen side hele tida. Ingenting blir liggende hvor man har lagt det hvis man ikke kiler det mellom andre ting. Heldigvis har jeg lagt ut antiskli-matter nesten overalt i bussa som hjalp en god del. Men hvis en og samme kopp havner for 10. gang igjen i oppvaskkummen må det vare lov å banne litt. Overhodet er oppvaskvannet i oppvaskkummen alltid på den sida hvor man ikke trenger det. Det er skikkelig akrobatikk å stå i bussa med knærne mot skapet og rumpa mot trappa for å holde seg oppreist. De største bølgene kommer garantert når man bruker begge hender for å lage mat. De første to uker hadde jeg utallige blåflekker og Enno ble litt redd at han kunne bli anklaget for å mishandle meg hvis jeg skulle gå i land slik. Men etter 2 uker ble det mindre blåflekker. Man venner seg vel til gyngingen etter hvert. Men til tross de harde utfordringer ved å lage mat har vi spist mye og god mat på hele turen. Vi hadde med mye frukt, grønnsaker og kjøtt som vi fikk levert vakuumpakket og frossen i Las Palmas. Kjøttet hold i kjøleskapet i 2 uker. En gang måtte vi spise bananer i 3 dager for at alle ble moden samtidig selv om vi hadde kjøpt de i forskjellige grønnfarger. En del appelsiner og tomater måtte også kastes siden det ble mugg på de. Men ellers holdt alt seg veldig bra. Selv om vi har spist veldig mye og alt for mye godterier og drukket Cola i massevis gikk vi ned i vekt begge to. Men det er da ikke så farlig. Så en seiltur over Atlanteren kan anbefales hvis man vil slanke seg.

Etter ca 2000nm ble det mer og mer sjøgress. Det var hele tepper av det! Vi har en liten propell som vi slepper etter oss for å produsere strøm (Watt&Sea). Heldigvis holdt den seg veldig bra til tross sjøgresset. Ofte stoppet den opp, men etter hvert har den kvittet seg igjen med sjøgresset slik at den produserte nok strøm på hele turen. Men den bråker ganske mye. Av og til hørtes det ut som om det var full storm, men det var bare Watt&Sea som har laget utrolig mye bråk.

De første dager kunne vi hente værmeldingen med kortbølgeradio, men etter hvert ble forbindelsen så dårlig at vi måtte bruke Iridiumtelefon til det. Det er selvfølgelig ikke gratis og har heller ikke fungert på første forsøk hver gang, men vi fikk hver dag nye gribfiles og e-post fra foreldrene våre. Og det var et highlight hver dag! Vi kunne jo ikke se på trackingen og visste egentlig ikke hvordan vi ligger an i forhold til de andre båter. Etter første uken kom vi inn et området med lite vind som skulle være verst i nord . Da valgte vi å heise Code-0 og går rett mot sør i et døgn for å nå passatvinden. På skippermøte ble det anbefalt å holde seg mer nordlig, men det gjaldt antagelig bare for de store, raske båter som til dette tidspunktet allerede var kommet foran vindstillen. Da vi nådde passatvinden heiste vi parasailoren og hadde god fart til tross at det ikke var så mye vind. Fordelen med parasailoren er at den gjør båten mye mer stabilt slik at den ikke ruller så heftig lenger. Ulempen er at det er et komplisert seil med mange tau som tar en stund å få heist. Alt for tungvindt for en double handed crew å ta den opp og ned flere ganger daglig når det er squalls i sikte. Squalls er regnbyger som medfører en plutselig økning i vindstyrken. Ei natt hadde vi parasailoren oppe, men da jeg kom på vakt sa Enno at det var noe bak oss som ”spiser opp stjernene”(skyer), og vi tok den ned. Og det var bra for det kom en skikkelig squall. Etterpå har vi ikke hatt den oppe på natta. Storseilet har dessverre fått noen småskader i løpet av de første 2 dager med mye vind. Det er noen små hull hvor seilet kom mot vantene. Så vi prøver nå å ikke bruke storseilet så mye for å ikke ødelegge det helt. Vi må vel besøke en seilmaker i St. Lucia…

Jo lengre vi kom vestover jo varmere ble det. Vi hadde for det meste rundt 30 varmegrader under dekk. På dager med mindre vind og bølger kunne vi ha takluka åpnet for å få litt gjennomtrekk. Men på dager med mer vind var det fullt mulig å få en bølge over dekket og da hadde det ikke vært så artig med et åpent vindu… Det beste tidspunktet for å endre noe på seilføringen var tidlig på dagen eller sent på kvelden. På dagtid var det utrolig varmt og det var best å ikke røre på seg i det hele tatt. Med hver mil mot vest ble det senere mørkt om kvelden og senere lys på morgenen siden vi beholdt UTC-tid hele turen. Så dagstida ble forskyvet i vaktene og det var litt artig.

I siste uka dukket det dessverre opp nye problemer med autopiloten. En gang per dag har den gått over i standby og stoppet å styre etter kurset. Det var ingen alarm som varslet oss i forveien, så vi oppdaget det ofte ikke før et av seilene var bakket allerede. Noen ganger var det litt vanskelig å få Inua på rett kurs igjen siden vi hadde mistet styringsfarten. Heldigvis har Enno slått på kartplotteren på en av nattevaktene sine da AIS-alarmen gikk og han hadde lyst å se hvem det var. Og da oppdaget han at det kom opp en feilmelding rett før autopiloten gikk i standby. Den mistet signalet fra kompasset av og til. Men den største fordelen var at hver gang det skjedde kom det en alarm fra kartplotteren slik at vi hadde noen sekunder å ta over roret før kursen ble helt feil. Feilen ble verre og verre og til slutt var vi heldig hvis autopiloten var på i 10 minutt. Så den må nok byttes ut i St. Lucia.

Underveis holdt vi kontakt med Eldrid og Rolf fra Celsius (SMS med Iridium) som startet to dager etter oss fra Puerto de Mogan. De var innom Cap Verde noen dager før de startet på turen over Atlanteren. Det første tegnet at vi nærmet oss land var at vi så noen fly på natthimmelen og mer og mer fugler på dagtid. På ettermiddagen kunne vi se noen fjelltopper fra St. Lucia på horisonten. Hurra!!! Men det tok flere timer til før vi kom så næart at vi kunne se hvordan øya ser ut. Man ser med en gang at det er en vulkanøy, men sammenlignet med Kanariøyene er det grønt her!

Siste natt på sjøen oppdaget vi AIS-signalet fra Obelix på kartplotteren. Og det beste var at vi hentet inn på de selv om det er en større og raskere båt. Da ble vi bit litt av regattabasillen og vi klarte og ta godt inn på de. På ettermiddagen var vi så nært hverandre at vi kunne rope fra båt til båt, artig det!! Og jeg fikk nesten panikk: det føltes veldig trangt å være så tett opp på en annen båt etter 3 uker med havet for oss selv. De hadde et rev i storseilet og ikke staket ut forseilet. Det så ut sånn at de prøvde å holde det fra hånd siden det var en mann på fordekket hele tida. Men da de så på vår seilføring kom det litt fart i de og de ble litt jobbing på fordekket for å stake ut forseilet. Da fikk de med en gang mye mer fart i båten og klarte til slutt å komme over mållinja 10 minutt for oss.

10 dager før jul, etter 22 dager på sjøen kom vi kl 21:30 UTC (kl 17:30 lokaltid) i mål. Allerede da vi krysset mållinja kom det en gummibåt i full fart med en stor norsk flagg og flittig brukt signalhorn for å heie på oss. Det var Tulla og Leif fra Shoshana B. Vi hadde ikke regnet med at de skulle fortsatt være her siden de kom med ARC+ og har vært her i minst 2 uker allerede. Kjempetrivelig!! Så fikk vi instruksjoner fra ARC-medarbeiderne over VHF for å finne plassen vår i havna. (de hadde mye gøy med italiensk Obelix, siden de snakket litt improvisert engelsk og det ble en del misforståelser før de endelig fant sin plass). Innkjørselen til havna går gjennom en trang kanal hvor det er hus på begge sider. Også da var det folk som heier på oss. Da vi nærmet oss flyttebryggene var det en kar på en stor katamaran (The Lazy Linda Ipswich) som hilste oss velkommen med sin saksofon. Men den største overraskelsen var, da vi kom til plassen vår. Hele brygga var full av folk som heiet på oss. Det var helt utrolig. Alle våre nye venner fra Raw and Wriggling, Life Edge, Via, Shoshana B og en del andre stå der og tok oss imot. Herlig! Vi ble helt rørt at vi fikk en slik hjertelig velkomst. Leif og Tulla hadde egentlig ikke tenkt å være her så lenge, men siden de så på ARC-trackingen at vi var på vei inn, ventet de på oss!! Helt fantastisk! Nå har vi allerede litt bortskjemt og har en liten forventning hvordan vi kommer til å bli tatt i mot når vi kommer tilbake til Bodø…. Så ble det rumpunch som velkomst fra ARC og turistkontoret her. Siden de hadde litt igjen ble det noen ekstra glass og vennene vår fikk også rumpunch. Artig! I mellomtida hadde det blitt mørkt, men vi var heldige at vi klarte å komme i mål i dagslys. Og nå er vi her og vi kan nesten ikke tro det er sant!!!


Leave a comment

Your email address will not be published.

One comment on “Over Atlanteren …

  • Morten

    Hei dere. Kjempe artig å følge dere på blogg og track. Gratulerer med vel gjennomført ARC. Ha en god jul og fortsatt fin seiltur.

    Mvh
    Hege og Morten