Det var godt å komme i havn i Rodney Bay på St. Lucia etter 22 døgn på havet. Vi fikk vasket og polert hele båten fra en veldig hyggelig familie her for 400EC$. Og man må virkelig si, at Inua ikke har vært så rent siden vi har kjøpt henne. Siden autopiloten har tatt kvelden måtte vi investere i en ny som Enno har brukt 3 dager til for å få den installert. Det er jo så varmt her, at det ikke er mulig å jobbe så mye på dagtid. Under dekk er det bestandig rundt 30 grader. Så Enno har jobbet tidlig og sent på dagen. En dag tok vi en tur på øya sammen med John, mannen til Verline som har vasket Inua. Og det var en spennende tur. Han fortalte og viste oss mye og vi spiste middag på en ”local place” med veldig god og rimelig mat. Ellers er det ganske dyrt her, selv om vi er vant med høye priser fra Norge;-). Vi var i en botanisk hage med en del veldig uvanlige planter. Men vi så også planter som vi kjenner hjemmefra men de var diger i forhold til det vi har hjemme i stua! Det finnes fortsatt en krater her, da man kan se at vulkanaktiviteten her har ikke gitt seg helt. Det lukter ille og det bobler skikkelig i varmekildene. Vi har også vært i en destilleri, da de produserer St. Lucia rum. For 4US$ per person kan man her prøvesmake på alt de har å tilby. Så da vi kom inn i prøverommet var det mellom 10 og 15 flasker på rekke og råd på en bar. Ingen som passer på oss hvor mye vi prøver – helt utrolig! Men etter 5. flaske kjente vi allerede litt, så vi klarte ikke å smake på alt. Underveis har vi kjøpt yam, en grønnsak som folk her spiser til julemiddag. Siden vi ikke har planlagt noe enda, hørtes det ut som en god idé. Mange norske båter som vi har truffet underveis har tatt med seg pinnekjøtt i fryseren hjemmefra. Men vi har ikke fryser og er heller ikke avhengig av å få pinnekjøtt til jul 😉
Alle norske båter møtes til jul på Bequia. Og vi tenkte også å være med på laget. Til tross at vi egentlig godt kunne tenke oss å være litt lenger på St. Lucia, men pga av helligdager er det litt problemisk med tollbesøket. Man må jo sjekke ut og inn hver gang man kommer til et nytt land.
Den 22. desember dro vi altså fra Rodney Bay på St. Lucia. Etter at man har sjekket ut har man 24 timer til å forlate landet. Siden det er omtrent 75nm til Bequia på St. Vincent and the Grenadines ankret vi opp ei natt mellom de 2 Piton´ene på sør-vest sida av St. Lucia. Allerede lenge ute på havet kom første båt med boat-boys som skulle finne oss en bøye. Båt nummer to (med samme tilbud) låt ikke vente lenge på seg. Men det er vel slik at den båten som er først, er først til mølla. Da skjønte vi hvorfor de tok oss i mot så lenge ute på havet. For å hente opp tauet fra moringen (en helt unødvendig tjeneste siden vi kunne ha gjort det selv) ville de gjerne ha 20 EC$, men de fikk 10 og var heldigvis fornøyd med det. Vi var litt usikkert på hvordan det blir med disse boat-boys, om de blir sint når man ikke kjøper noe eller pruter. Men de er helt OK. Det er veldig flott her under Piton´ene og vi bader og snorkler. Det finnes mange fargerike fisk og en del koraller her.
Neste dag dro vi videre. Det blåste ganske mye (rund 25kn) og vi hadde et rev i storseilet hele tida. Bølgene var heller ikke til å undervurdere da vi kom ut av le til St. Lucia – og etter over en uke i en rolig havn skulle man ikke tro at jeg nylig har vært med på turen over Atlanteren. Jeg var sjøsyk hele turen 🙁 Vi seilte forbi St. Vincent siden det er en del kriminalitet her og videre til Bequia. Med det samme vi hadde kastet ankeret har vi gjort klar gummibåten og kom oss akkurat i land, før tollvesenet stengte. På dingykaien var det flere smågutter som skulle ta imot fortøyningen for noen EC$. Dette kan bli spennende hvis allerede ungene er så ivrig å tjene penger. Gummibåten må låses her på dingykaien og på natta må den entes tas opp på dekk eller låses fast i båten. Selv om det bare har vært en stjålen gummibåt i år her, tar vi ikke sjansen. En gang oppdaget vi at det var en gummibåt som drev midt i ”fjorden” forbi båten vår. Da tok Enno gummibåten vår og fanget den. Etter at den var festet på Inua ropte vi på VHF, at den som svaner den kan kontakte oss. Men ingen svarte. Da en boat-bøy kjørte forbi spurte vi om ikke han kunne taue den i land. Men han ville ikke siden han var redd å få problemer, men foreslå at vi kontakter coast guard. Noe som vi gjorde flere ganger på kanal 16 uten å få svar?!? Til slutt fikk vi fyren som legger ut moringer her til å ta den med seg, heldigvis. Admirality Bay er en stor bukt og det ligger mange båter her for anker. De fleste ligger på sørsida mot stranden, mens vi ligger mer nord i bukta. Midt gjennom de to ankringsfelter går hurtigbåter og shuttle-båter fra criuse-skippene.
Husene er fargerikt her, ikke særlig stor og de fleste er i dårlig stand. I sentrum finnes det en vei for biler (også her kjører de på feil side) og en for fotgjenger. Langs veien er det noen restauranter, kaféer, bar og flere bod hvor lokalbefolkningen selger alt mulig fra frukt, grønnsaker, smykke, dekorasjonssaker osv. Her kan man også få en fersk kokosnøtt. Litt lenger nord i ”byen” er det mange bod hvor de selger frukt og grønnsaker. Men det er ikke så lett å bare se på alle de rare frukt og grønnsaker de har å tilby. Folk her er veldig flink at du får en smaksprøve av det de mener du liker. Egentlig veldig artig, ellers vet man jo ikke hva man liker før man kjøper det, men da vi kjøpte litt på første bod, kom neste man fra neste bod og vi fikk prøve på noe annet – også der kjøpte vi litt… men etter tredje bod fant vi ut at nå hadde vi nok å bare. En av selgerne mente at neste gang kunne vi starte hos han og så jobbe oss videre. Vi skulle vel kanskje ha prutet litt, kom vi på i etterkant, men vi ble litt overrumplet. Blant annet kjøpte vi en frukt vi aldri har sett eller smakt før som kalles ”soursop”. De er ganske store grønne frukt med store pigger utenpå (skal legge ut et bilde etter hvert). Kjøttet har en konsistens som fisk og er ganske rar å ta på. Kjernene inneholder et nevrotoxin, men det smaker fantastisk!! Det finnes 3 båtbutikker her og alle selger litt forskjellige ting. Inngangen til én av butikkene så ikke troverdig ut i det hele tatt og hvis ikke et skilt hadde sagt at det var inngangen hadde vi ikke tørt å gå inn… Huset var ganske forfallen og man tror nesten at man går inn i et privathus gjennom en hage… Men folk her er veldig hyggelige! Det finnes også en seilmaker her. Og det er bra siden vi har fått noen småhull i storseilet på turen over Atlanteren. Det fikk vi reparert og i tillegg sydd over alle søm til sprayhodet. Da var det en del sømmer som har løst seg opp underveis. Mot sør går det en sti langs vannkanten hvor man finner enda flere restauranter til man kommer til en liten strand. Her i fra kan man gå videre opp i en liten skog og senere tretrapper ned igjen til man kommer til den store stranden.
Da vi kom inn til Bequia var det en fotograf som tok bilder av oss. Neste dag dukket han opp med en minnepinne med alle bildene på som vi kunne se på. Flotte bilder, så vi har investert litt penger å kjøpt alle sammen. En fin og spontan bursdagsgave til Enno, siden vi ikke skulle gi oss noe mens vi er på tur – turen i seg selv er jo en flott gave ;-). På julaften har vi laget Yam-croissants og de var kjempegode. Etter det var vi en tur med gummibåt innom Shoshana hvor også mannskapet fra Lea var om bord. Egentlig skulle vi videre til stranden, men det ble ingenting av. En kveld havnet vi tilfeldig om bord hos Elessis da vi kjørte hjem fra Jacks (et restaurant) på stranden hvor vi har spist middag sammen med Celsius. De har et blått lys i cockpiten som vi brukte til å navigere…. Og på vei hjem så vi at det var Elessis, veldig koselig. De har vi ikke møtt siden vi har krysset Atlanteren. Det som var artig, at vi ankom hos de i badebukse og bikini. Man blir jo helt våt av sjøsprøyt hvis man kjører med gummibåten mot vinden. Derfor bruker vi bare å ha på oss badetøy, men vi har med tørre klær i en vanntett sekk. Via er også her og vi har truffet de på standen og hadde en artig cocktail-kveld hos Jacks en gang.
Det blåser hele tida her med 20-25 knopp og hver natt er det flere regnbyger (squalls med 30 knopp vind) som feier gjennom bukta. Noe som gjør at man ikke få sove skikkelig fordi man må lukke og åpne vinduene flere ganger i løpet av en natt. Det er mange cruise-ship som ankrer opp i bukta også. Noen er kjempefine seilskip med 4-5 master.
Gummibåten vår har en elektrisk motor og den fungerer bra. Men den må jo lades over natta. De første dager her var det ofte overskyet og solsellepanelene har nesten ikke klart å produsere nok strøm. Heldigvis ble været fort bedre og nå er det ikke noe problem lenger. Vann og diesel kan man få levert her til båten. Ganske dyrt (vann) i følge Celsius, men vi har fortsatt nok diesel og vann produserer vi selv med watermaker´en.
Nyttårsaften tilbrakte vi på Inua og det var veldig koselig. Vi hadde en løs avtale med Elessis om å møtes, men vi fikk ikke kontakt med dem. Det så ikke ut som om det var noen om bord der, da vi vurderte å ta turen med gummibåten. Og siden det blåste mye denne kvelden hadde det vært en våt sak å krysse ”fjorden” med gummibåten. Det var et flott fyrverkeri på land og et på en fjelltopp. Det er ikke som vi er vant fra Tyskland eller Norge at alle fyrer litt. Her skjer alt på et sted. Vi satt på fordekket i T-shirt og shorts med sjampanjeglassene våre. Helt utrolig!