Vi er så glad at vi endelig fikk løst problemet med propellen som har plaget oss i nesten ei uke nå. Ved Smøla hørte vi for noen dager siden en rar lyd fra propellen. Vi trodde først at det var sjøgress som har snurret seg rundt propellen. Det er noe vi har hatt flere ganger før og det hjalp bestandig å bakke litt for å løsne det igjen. Vi har jo en ”rope-cutter” som skal ta seg av sånne ting. Men det hjalp ikke denne gangen. Båten bakker ikke og isteden for vibrerer i hele båten. Men vi klarer og kjøre fremover og kom oss til Kvenvær på Hitra. Vi klarer å legge til kai rett før en annen båt kommer – og det er bra siden vi ikke kan bakke lenger. Heldigvis er det vindstille og Enno klarer å beregne hastigheten akkurat slik at jeg trenger ikke å bruke stor kraft for å bremse Inua med tampene som jeg har lagt på kryssholdet på brygga. Vi ringer til redningsselskapet som kommer i løpet av kvelden med en dykker. Dessverre finner han ikke noe tau i propellen men det viser seg at det er et propellblad som sitter fast. De tilbyr å sleppe oss til Dolmsundet hvor det finnes et verft. I mellomtida har det begynt å regne og det blåser med 25 knopp. Ikke artig å bli slept i slik vær. Enno prøver propellen en gang til og det er mulig å komme fremover. Vi beslutter at vi kommer oss videre på egenhånd.
Neste dag ringer vi til verftet i Dolmsundet og får beskjed at de ikke tar opp seilbåter. Det er en stor verft og de har bare store skip. Men vi får et telefonnummer fra et verft i Kjerringvågen (Jektvik skipsverft) som ligger kun 13 nm unna. Vi kommer dit uten problemer og det er 2 snille karer som hjelper oss å legge oss foran en fiskebåt. Stroppene ligger allerede under skroget da Enno finner ut at han skal teste propellen en gang til. Og det er ikke til å tro, men nå fungerer den. Inua bakker og går fremover uten at det rister. Vi prøver det flere ganger uten problemer. Siden vi synes at det er skummelt å ta båten opp med en vanlig byggekran og ikke ser noen andre seilbåter på land, beslutter vi at vi drar videre uten å gjøre noe. Det er så mye som kan gå galt ved løfting og hvis feilen ikke er da lenger, så kan de heller ikke reparere noe.
Så vi dro videre til Uthaug. Været er bra og vi er glad at det fungerer å bakke da vi lå til på gjestebrygga. Uthaug er en flott bygd med mange velstelte hus i Sjøgata. Da vi skulle forlate havna neste morgen går det bra å bakke men da Enno skifter giret for å komme fremover skjer det ingenting. Inua beveger seg fortsatt bakover. Med mange omdreininger på motoren (og mye risting i båten – og da rister virkelig alt, fra vindstyringen til riggen, veldig ubehagelig) ordnet seg propellerbladet heldigvis og vi beveger oss fremover før vi kommer alt for nært de fortøyde fiskebåter som ligger ved sjøhusene.
Neste mål er Stokkøy. For å unngå at det rister i båten holder vi et turtall som propellen liker best og vi klarer å komme oss til Stokksundet. Underveis hadde vi vind opp til 20 knopp og vi har allerede diskutert hva vi gjør når det fortsatt blåser så mye når vi kommer til havna. Men vi er heldig og det er nesten vindstille da vi ankommer. Alt fungerer bra – i mellomtida har vi blitt flinke å legge til kai uten å kunne bakke. Det er litt som om man legger til kai under seil.
Vi prøver ikke mer å sette motoren i revers og er glad at vi kommer fremover. Via Setervik kommer vi til Rørvik hvor vi tar båten opp. Også her brukes det en mobilkran som de tar opp båter med. Det står en seilbåt på land – så vi er i hvert fall ikke den første! Inua henger ganske skeiv i stroppene til kranen (med baugen nedover) fordi det er ikke mulig å tilpasse avstanden mellom fremre og bakre stroppe. De møtes alle på et punkt lenger oppe og bak masten. Det var ganske skummelt også, men det gikk bra. Det viser seg at et rullelager er ødelagt. De hadde ikke akkurat samme modell på lager, men én i samme størrelsen. Da de demonterte ytterste kulelager ramlet alle kuler ut. Siden de ikke hadde noen reservekuler krøp vi sammen med kransjåføren i over en time over gulvet for å finne de igjen. Vi fant 23 kuler og kransjåføren mente at det er alle, siden det må være litt plass til smøring også… Det som overrasker oss er at Inua ikke har noe skjegg lenger! Skroget ser helt fin ut og det er ingenting som gror da lenger. Antakelig tåler ”groing” ikke noe ferskvann som vi hadde i Caledonian Canal… Det anbefales på det varmeste å ta den turen, da slipper man å betale en høy pris for båtopptak og mye arbeid. Etter 4 timer er Inua sjøsatt igjen og vi har enda mindre penger på kontoen. Men vi er så glad at problemet er løst!!! Nå kan vi forhåpentligvis slappe av på siste delen av turen.
Siden det var regnvær var motivasjonen for å starte tidlig neste dag ikke alt for stort. Da vi endelig var klare, kom det en mann som fortalte at han nettopp hadde kjøpt seg en brukt seilbåt i Bodø. Han planlegger også en langtur og hadde noen spørsmål om utstyret og om vi var fornøyde. Så vi pratet litt. Litt etter kom det en norsk RM-seilbåt og vi hjalp til med fortøyningen. Det ble litt prating der også. Et ungt par som har kjøpt seg båt i Oslo og er på vei til Tromsø. Så det var nesten kl 12 da vi startet turen til Torgværet. Ankringsplassen sør for Torghatten er flott, dessverre regner det fortsatt og vi orker ikke å sjøsette gummibåten for å komme oss i land til en tur opp til hullet i fjellet men holder oss under dekk hele dagen. Regnet forstetter også dagen etter, men vi må jo komme oss hjem. I Brønnøysund fyller vi diesel og vurderer kort om vi skulle bli der da vi ser at en Bodø-Bavaria og RM-båten fra Tromsø ligger der. Men bestemmer for å dra videre til Igerøy siden 6 nautiske mil som dagsetappe er litt for kort. Sikten ble verre og verre slik at vi var nødt å slå på radaren for å ”se” noe i det hele tatt. Det pøser ned og vi angrer at vi ikke lå til i Brønnøysund. Etter at vi hadde fortøyd på gjestebrygge på Igerøy ble det plutselig blå himmel og sola kom frem. Helt utrolig, som om man trykker på en knapp.
Neste dag våkner vi til solskinn og etter en hyggelig prat med folk fra Bodø-Bavaria’en fortsetter vi turen nordover via Husøya som ligger midt i skjærgården til Skjærvær. Det er veldig urent farvann her og vi passer nøye på dybdemåleren. Og dette enda mer etter at vi oppdager at merkene ikke stemmer overens med sjøkartet. Skumle greier!! Vi tørr ikke å kjøre helt inn i havna på Sjkærvær fordi dybdemåleren viser 3 meter og det er flo. Det er ikke nok vann igjen under kjølen når det blir fjære… Men det er flott å kjøre gjennom de trange sundene. Mye fugleliv er det også her.
På veien til ankringsplassen på Hjartøya (rett ved Sandnessjøen) ser vi gamle bekjente: Dønnamannen og De Syv Søstre. RM-båten fra Tromsø ligger allerede for anker da vi ankommer på Hjartøya. Vi hadde tenkt å invitere de til en ankerdram om bord hos oss. Men siden de har en unge som skulle legge seg ble vi bedt om bord hos de. Det tok en stund før motoren til gummibåten kunne monteres. Skruene som man fester motoren med var korrodert og det var umulig å bevege de. Enno jobbet i hvert fall 2 timer for å få de til å virke igjen. Det ble en trivelig kveld men på veien tilbake til Inua i gummibåten frøs vi nesten i hjel. Det har blitt skikkelig kalt selv om dagen har vært perfekt!
Neste dag dro vi videre til Tomma. Vi tok en liten omvei for å utforske Dalsvågen på Dønna før vi ankret opp i en stor bukt på sørvest sida av Tomma (Tomsvika). Med stor glede fikk vi vite at Jakob var på Tomma og på kvelden kom han til besøk! Så koselig! Han hade med seg kveite til oss – så det skal bli en god middag i morgen 🙂 For ett år siden har Jakob også vært på Tomma da vi seilte sørover og hadde hele turen foran oss. Nå nærmer det seg slutten og det føles nesten som slutten av en vanlig sommerferie i Norge. Natta ble litt urolig da det plutselig begynte å blåse. Siden det var vindstille hele kvelden hadde vi ikke låst rorkulten… så roret begynte å slå da Inua svaiet frem og tilbake på ankerkjettingen, noe som lager ganske mye bråk. I tillegg slår spinnakkerfallet mot masten og solcellepanellet har flyttet litt på seg. Etter at alt dette var ordnet igjen gikk ankeralarmen feler ganger… Det var ikke akkurat en rolig natt og vi våkner ganske sliten.
Neste dag møter vi Jakob igjen ute på havet da vi seiler forbi på nordsida av Tomma. Stolt viser han frem en stor kveite som han og broren har fått på kroken. I dag er det til og med vind. Riktignok litt ubestandig men det går an å seile selv om vi må gå for en skarp kryss. Vi krysser polarsirkelen og fortsetter seilasen inn i Holandsfjorden til Engabreen. Hele Holandsfjorden var det vindstille og vi måtte bruke motoren. Men så typisk – da vi skulle legge oss inn på flyttebrygga blåser det skikkelig. Siden vinden kommer rett fra sida må jeg være ganske rask for å fortye fordi Inua blir drevet bort fra kaien med vinden. Men til tross at det ikke finnes noen krysshold på kaien (bare noen tau hvor man må træ sitt eget tau i) går det bra. Så snart vi er fortøyd er vinden borte igjen?!? Enno fikk også tatt sitt (nesten) årlige bildet av isbreenen.
Etter anbefaling av Jakob er målet på neste dag en liten havn på Meløy (Tukthuset). En koselig plass hvor man kan låne (helt nye) sykler (til og med med hjelm) for å komme seg til butikken. Det er ett år siden vi syklet sist og det var i Camaret Sur Mer i Frankrike. Det er gøy! På kvelden får vi en melding fra Elin og Helge fra Vinna. En seilbåt fra Bodø seilforenning som vi har møtt i fjor i Strusshavn i nærheten av Bergen, da de var på vei nordover med sin nye båt. De ligger på Støtt og skal videre til Sørfugløya i morgen. Det passer bra for oss.
Neste dag starter vi ganske sent. Det er ikke mange mil til Sørfugløya. Det er ingen vind og havet er speilbalnk. For første gang ser vi Landegode igjen og kort etter det oppdager vi Vinna utenfor Sørfugløya, de holder på å fiske. Da de oppdager oss kommer de i mot oss og hilser oss velkommen. Artig! nå er vi virkelig ikke langt fra “home”.
Da de kommer inn litt etter oss har vi sveler kalr ombord og det blir en koselig ettermiddag. Kirstin og Kjell dukker også opp og vi får alle sammen en invitasjon til middag hjemme hos Kirstin og Kjell. Da var det mer enn nok fisk til alle sammen! Dessuten var det veldig god mat og det ble en kjempetrivelig kveld!! Takk for laget! Det føles godt å komme hjemm igjen.
