Også i år starter vi sommerferien ikke alene. “Flying Fish” med Heike og Heiko kom allerede på torsdag til Bodø, og nå planlegger vi å seile sammen sørover i omtrent 2 uker. Deretter må vi dessverre snu for å være tilbake i Bodø før ferien er over, mens de to seiler videre til Nederland, hvor de vil utføre noen arbeider på båten over vinteren.
Vi klarer å komme oss avgårde før klokken 16, og Flying Fish starter like etter oss. Det er lite vind, og den kommer rett bakfra, men vi klarer å seile helt til Nord-Arnøy. Da må vi slå på jerngenuaen det siste stykket til Krokholmen på Sør-Arnøy. Flyttebryggen er merket som tørrfall i sjøkartet, og uten oss hadde ikke mannskapet på Flying Fish vurdert gjestebryggen i det hele tatt. Jeg husker godt hvordan vi første gang listet oss inn her med Caracol, etter at noen fra seilforeningen hadde fortalt oss at man kunne ligge her. Foran oss ligger katamaranen “Pippi”, som ligger på samme brygge i Rønvik marina i Bodø. Mens vi legger til, kommer en katt ruslende langs bryggen, og det er tydelig at den vil om bord. Det gjør den også. Den er ikke interessert i oss, i det hele tatt, men ellers i alt annet. Den hopper til og med inn i B. Etter at Martin fra “Pippi” forklarer oss at det er deres katt, synes vi det er greit at den inspiserer innsiden av Inua. Det tar en god stund, men til slutt er den ferdig og kommer tilbake på dekk.
Neste dag er det meldt regn, så vi planlegger å bli her 2 netter. Om formiddagen er det fortsatt tørt, men når det begynner å regne, slutter det ikke, så det blir en veldig lat start på ferien.
Søndag regner det fortsatt litt om formiddagen, men når det slutter, tar vi en liten spasertur over Holmen. Nabokatten rømmer og klatrer opp på tørkestativet, hvor hun må hentes ned igjen. Morsomt å se på for oss.
Dessverre er det ikke noe vind, så vi må bruke motoren til ankringsplassen på nordsiden av Kunna. Heike og Heiko fisker underveis og får torsk og lange. Om kvelden blir de fritert med focaccia og tomat-mozzarella-salat. Som aperitiff tar vi en rosa Ramazotti som Linda og Nils hadde tatt med, og vannmelon med feta, løk og pistasjnøtter til forrett – vi har det bra! Vi tok også en tur på stranden med B. Sanden her er spesielt, man synker dypt ned, og når hullene fylles med vann, bobler det skikkelig. Flying Fish ligger langside med oss, og de to båtene danner en fin pakke. Dessverre løsner en lapp fra gummibåten, så vi må antagelig sette på en ny i morgen. Det er irriterende, vi har allerede lappet gummibåten to ganger i sommer. Etter en kort regnskur på kvelden blir vi belønnet med en vakker regnbue. Neste morgen heiser vi gummibåten om bord for å sette på en ny lapp, mens Heike og Heiko padler til land og leter etter stien rundt øya… men typisk nok slutter stien etter hvert, og man vet ikke hvor man skal gå videre.
Vårt neste mål er ankringsplassen litt sør for havnen på Bolga. Ingen vind, alt med motor, dessverre! FF fisker igjen med suksess underveis, og vi ankrer opp og gjør alt klar slik at de kan legge til igjen. Det er mye mer praktisk for å bevege seg mellom båtene, og siden det ikke er meldt vind, holder det godt med vår anker. Ved gjestebryggen på Bolga lå det bare en seilbåt, noe som overrasker oss, da det er så mange seil- og motorbåter på farten. Til gjengjeld er det 2 seilbåter som ligger for anker i nærheten, men de forstyrrer oss ikke. Det er fantastisk vakkert her. Vi får låne “Micro-Fish” og padler rundt. Padling er kjempegøy, og vi har allerede bestemt oss for at vi må skaffe oss en oppblåsbar kajakk. Da kan vi oppdage alt på nytt. I tillegg kommer man seg virkelig raskt frem, i det minste på så flatt vann som vi har nå. Fra i morgen ettermiddag ser det ut som vinden kan passe, slik at vi kan seile til Myken. Forhåpentligvis – det er ikke morsomt å bare bruke motoren.
Nydelig vær neste morgen, og mens H&H padler, ror vi med gummibåten til land for å se om lappen holder. Motoren har vi ikke montert ennå, i tilfelle propellstrømmen river av lappen igjen. Vi finner en vakker strand med steiner i perfekt vinkel for å lene seg tilbake. Etter en stund kommer de to padlende, og på tilbaketuren til Inua bytter vi transportmidler. Veldig hyggelig av dem at vi får låne padlebåten så ofte 🙂 Å være på tur med dem er også en kulinarisk reise, da de begge to liker å lage mat, og det smaker i tillegg utrolig godt! Det blir fisk i alle varianter – en drøm!!
Vi har perfekt seilvind for å komme til Myken. Sammen med oss nærmer seg en seilbåt fra nord som heter Jolla, 53 fot – og vi lurer på hvor stort moderskipet er?!? Siste gang vi var på Myken fikk vi ikke plass ved gjestebrygga og måtte ankre opp. Det er ikke et problem i dag. Vi kan legge oss langs FF, mens “Jolla” går på innsiden av brygga. Det er fortsatt fint vær, og vi tar først en tur rundt på øya. Jeg tar med søppelet, noe som fører til at jeg nesten går øya halvannen gang rundt før jeg (etter å ha spurt) endelig finner søppelkassen. Ganske irriterende, særlig fordi det ikke er første gang det skjer. I whiskydestilleriet møter vi en hyggelig ansatt (spritkokar) som egentlig er ferdig for dagen, men som likevel gledelig viser oss alt. Han anbefaler naturligvis omvisningen dagen etter klokken 15, men da er vi allerede på vei videre. I den gamle skolen skal det være en restaurant, og da vi nesten gir opp å finne den, møter vi igjen den samme spritkokaren, som også viser oss whisky-katedralen på vei til den gamle skolen. I restauranten serveres det bacalao – supergodt, og noe som Heike og Heiko aldri har spist før. Neste morgen er det fortsatt fint vær, og vi går til butikken og til fotoutstillingen i samfunnshuset før vi legger ut.
Vi har igjen god seilvind til Selvær, men solen gjemmer seg dessverre bak skyene, som det heldigvis ikke regner fra 😉 Vi legger til med styrbord side, men fordi jeg så feil på vindretningen på Windy, får vi vinden bakfra, og bølgene plasker mot hekken. Da må vi nok sove fremme i båten i natt om vi vil sove. Vi går rundt på øya og finner i et bittelite museum med en kurv med kuler til salgs. Kulene bruktes i gamle dager av fiskerne som flytere for garnene sine. Heike synes de er flotte og kjøper noen, Enno også, men han kjøper bare en liten. Når vi er tilbake på båten, begynner det å regne, nok en gang perfekt timet.
Til vår overraskelse er det solskinn når vi våkner! Øya ser enda vakrere ut, og vi går over moloen til grillhytta på den andre siden. Vi tar også en ny titt på glasskulene ved museet. Heike håper at kurven har blitt fylt opp, men det har dessverre ikke skjedd. Jeg ringer nummeret som er oppgitt for betaling med Vipps, og eieren sier at han har flere kuler og kommer med en gang. Rundt huset er det en bod, og på loftet har han massevis av kuler. Dessverre er det hvite malingsflekker på de fleste, noe som ikke akkurat er gunstig hvis man vil bruke de som dekorasjon. Vi vil ha noen uten maling og finner til slutt noen, etter at nesten alt på loftet holdt på å rase ned med de nye kulene. Da jeg spurte hvorfor det var maling på kulene, tok Eivind dette som en anledning til å vise oss det lille museet sitt og huset som de kjøpte i 2018 (da var det nøyaktig 100 år gammelt). Huset leier han ut til gjester. Og de hvite malingsflekkene? De er på kulene for å skille utstyret til de forskjellige fiskelag. På Selvær bor det fortsatt 40 mennesker fast, det vil si om vinteren. Om sommeren, når alle bruker sine sommer-hus i 4 uker, kan det være opptil 100.
Det blir en fantastisk seildag til Onøy, men med en del dønning på de utsatte steder. Egentlig er det for lite vind, men med gennakeren går det ganske bra og gjør også Inua mer stabil, slik at det blir mindre rulling. Planen var å grille til middag, men det blåser for mye ombord, så vi prøver oss på terrassen ved servicehuset – men det er ikke mye mindre vind her heller, så vi må holde grillkofferten som vindskjerm. Pølsene tar evigheter før de er ferdige.
Neste morgen går Enno og jeg en tur og oppdager at det finnes en hule her, men det blir for sent å utforske den. Kanskje vi kan planlegge et besøk på tilbakeveien. Vårt neste mål er fortsatt litt usikkert. Vi har vurdert å dra til Sandnessjøen først for å handle, og deretter muligens videre til ankringsplassen ved Hjartøya. FF har allerede lagt ut, vi så dem fra turstien vår. De har seilene oppe, så det blir nok en seildag igjen :-). I Sandnessjøen har de allerede lagt til og gjort klar tauene for oss slik at vi kan fortøye langs siden, for en service! Det er en musikkfestival her, og da vi seiler inn, hører vi allerede countrymusikk fra scenen 🙁 . De to er på land, og nå forstår vi hvorfor de gikk på lydsjekk. Vi handler raskt, og når vi kommer tilbake, er de også tilbake. Vi vurderte egentlig å dra videre til Hjartøya for å ankre der, men de vil gjerne bli, siden de ikke fikk countrymusikk ved ankomst, men noe hyggeligere. Vi lar oss overtale og går om kvelden til restauranten Sopranos for å spise deilig pizza. Til dessert får vi is fra Heike og Heiko om bord hos oss. En herlig kveld, selv om det blir litt kjølig. Kl 22 begynner konserten… og gjett hva det er? Countrymusikk igjen.
De to planlegger å gå en rundtur på 2 av de Syv Søstre i morgen. Det er ikke noe for Ennos kne og heller ikke for meg, da man må klatre opp med tau på noen steder. Vi drar videre til Alstadhaug for å besøke Petter Dass-museet og kirken.
Ved museet er det 2 gjestebrygger, og vi får til og med plass ved den store. Her er det utrolig vakkert, og med 24 grader er det virkelig varmt, så vi tar gjerne en 45 minutters omvisning i kirken og et besøk i museet. Om kvelden går vi opp til Alstadhaug, som tidligere var et tydelig landmerke for sjøfolk, men som nå er så overgrodd med skog at det ikke lenger er synlig fra sjøen.
Vårt neste mål er Skålvær, hvor vi møter “Flying Fish” igjen. Også i dag er det fint vær og flott seiling. Fjellkjeden Syv Søstre gjør vinden litt variabelt, men alt jevner seg ut når vi kommer inn i skjærgården ved Skålvær. Under seilene passerer vi en motorbåt som holder 5 knop. Det er gøy! Vi legger til ved gjestebrygga, og når FF kommer, har vi tauene klare 😉 Som ankerdram blir det en gin tonic med gin fra Myken. Skålvær er et gammelt handelssted hvor det er bare 2-3 hus igjen som har blitt restaurert – ett av dem er kirken. Vi møter en eldre dame ved brygga som er glad for at vi er interesserte og gir oss en omvisning i det restaurerte huset, hvor bare grunnmurene var igjen. Nå har de laget et forsamlingshus med bord og benker, og en fotovegg som dokumenterer restaureringsarbeidet. Hun har også nøkkelen til kirken, som hun gjerne viser oss. Her ligger det mye kjærlighet bak. Det finnes også en hage (helt lik den på Kjerringøy) med bord og benker, omgitt av et hvitt gjerde og med busker av rips og stikkelsbær. Veldig idyllisk. Damen anbefaler oss å nyte solnedgangen fra en liten høyde, noe vi gjør med et glass portvin. En veldig fin kveld som vi avslutter med et deilig måltid og en padletur. Mannen til den hyggelige damen har bidratt i en film om Skålvær, og den er virkelig verdt å se. Den ligger på YouTube: Skålvær – en tidsreise til 1890-årene.
